alvorlig talt

Små glimt av håp. Flak av glede. Litt latter, kanskje er jeg lykkelig. Akkurat her, akkurat nå. De spør meg hvordan jeg gjør det, men jeg mangler ord, for jeg tror ikke det er helt bevisst. Det er vel dette som er overlevelsesinstinktet, tenker jeg.

Jeg har latt meg fortelle at det ikke er kreften som gjør deg uvel, men behandlingen. Det skal jeg tidsnok finne ut om stemmer. Jeg begynner min behandling i morgen. En kombinasjon av stråling og cellegift, og jeg kan akkurat så lite om det som en frisk 25-åring burde kunne: Ingenting. I løpet av de neste syv ukene, skal jeg stråles fem dager i uken og få cellegift én dag. Syv uker på Haukeland. Verdens verste og lengste eksamen, og jeg føler meg ikke godt nok forberedt. Å stryke er likevel ikke en mulighet.

Inni meg? Kaos. Et sammensurium av stress, frykt, uro og angst. Jeg…