Det er fortsatt en del tabubelagte temaer og et av dem, slik jeg opplever det, er det å ikke klare og slanke seg. Å nei, så tjukk du har litt, synger vi godmodig og ler med i sangen. Og gråter i det stille.
I fjor kom jeg frem til den tanken at jeg ville vurdere en såkalt slankeoperasjon. Kiloene fra fire barnefødsler satt og sitter forholdsvis godt støpt.
Høsten kom og gikk og la på noen tilleggssykdommer som følge av vekt og alder, og etter nyttår spurte jeg legen min om jeg på en måte kunne komme i gruppen over de som vurderes for operasjon. På Vestre Viken (Bærum sykehus) var det kortest ventetid og plutselig en dag i februar (eller var det mars?), satt jeg på kontoret til den kliniske ernæringsfysiologen.
Her ble man veid og målt og slett ikke funnet for lett.
Før jeg bestemmer meg for operasjon, må jeg gå på kurs. Så det nå gjør jeg nå. Hver onsdag. Og jeg elsker det! Vi er en gruppe mennesker som sikkert er et sosialantropologisk studie verdig og det er herlig.
Så kommer spørsmålet opp, er det juks å ta slankeoperasjon? Verden lider, flyktninger dør på havet og her er jeg i det velfødde Norge og tar tak i det som i bunn og grunn er et luksusproblem. Jeg spiser mer enn det jeg bruker av energi.
Jeg har hatt noen alvorsrunder med meg selv samvittighetsmessig. Kan jeg virkelig gjøre dette? Kan kostnaden samfunnsøkonomisk forsvares?
Jeg har kommet frem til at den kan det. Jeg er fortsatt forholdsvis ung midt i livet. Jeg vil jobbe og bidra i samfunnet og da må jeg være frisk.
Staten har mer og mer fokus på sykelig overvekt. Vi spiser oss syke her i landet.
Jeg vil spise meg frisk. Og jeg trenger hjelp.
Jeg har åtte uker der jeg får verdifull undervisning fra mennesker som har gjennomgått både slankeoperasjoner og de som har fått konservativ behandling (opphold på helsefarmer), fra psykolog, ernæringsfysiolog og kirurg og ikke minst, jeg treffer fantastiske medmennesker i samme situasjon som meg.
Jeg har også vurdert om jeg bare skulle la dette forbigå i det stille. En dag skulle jeg bare gjøre entre som Slank. Helt av seg selv, skulle det ha skjedd. Men det ville ikke være riktig. Mange mennesker sliter med overvekt og dette er mitt lille bidrag til å belyse problemet. Jeg setter ord på det og på min prosess. Det er sårbart, men jeg velger å møte det såre og være åpen.
Kan de ikke bare ta seg sammen, da? – tenker noen. Dessverre er bildet langt mer komplisert. Det er definitivt tema på kurset.
Jeg har ikke bestemt meg for operasjon ennå. Det behøver jeg ikke. Kurset jeg går på er en viktig prosess, fordi det hele handler ikke om slanking, men om livsstilsendring.
Jeg skal jo ikke eventuelt opereres i hodet.
AnneSudmann Magazine 
0 kommentarer på “Er det juks?”