Slik har vi det hver morgen hos oss!

Takk for all trøst og gode tilbakemeldinger på blogginnlegget om Otto. Dere er gode!

Lykkelig er jeg for de to som lever videre og stadig blir mer bollete og deilige, altså valpene. De nærmest gror. Fra en dag til en annen, har de blitt større. Det eneste de gjør, er å spise og sove. Skulle de slumpe til å tisse eller bæsje litt, er mammaen der før det har skjedd og rengjør valpen så stussen står i været, mens den lille hardnakket biter seg fast i puppen.

Som babyer ellers, er det litt våkentid på nettene.
Slikt har jeg blitt for gammel til.

10-15 søvnavbrudd per natt gjør at jeg zombiesniker meg gjennom dagene med øyelokkene hengende nede på kinnene, furet, værbitt, men tross alt over vannet.
Den gode hundemor sover gjerne tyngre enn meg og når avkommet piper er det jeg som våkner. Bebisene dine må ha mat! – sier jeg.
Et bustete lite hode titter opp fra dyna mi. Hun liker å ligge der.
Kom igjen! Det er dine unger – bedyrer jeg med en viss myndighet. Det med unger har jeg greie på.
Hundemamma blunker sløvt tilbake og smyger seg opp i valpekassa. Og så kan freden senke seg igjen.
Slik går nettene.

Hvilket gjør at morgenene er noe tunge. Unntatt denne morgenen, da datter Martine tok natteøkten og jeg fikk sove natta igjennom. Og i dette lille flashbacket til egen babytid skjønte jeg at middelaldrende damer ikke helt er laga for nattevåk.

Men i morgen er det fridag, det kan soves litt lengre. Kaffen kan nytes og blomsterkransen kan ligge vakkert dandert på mitt helligdagshode.

En liten tur blir det og på oss middelaldrende. Ut mot havet. Det er mulig det og kommer på blogg, ettersom jeg har blitt så akutt flink til å skrive litt mer.

Følg meg gjerne på snap for flere morgenbilder og annet tøys: annesudmann


Smil!