Uncategorized

Du, den ungen din ..

Er det lov å oppdra andres unger?
Jeg mener, sånn utenfor den profesjonelle sonen som lærerjobben gir?


Kan man veilede, rettlede, rett og slett sette på plass et annet barn når opphavet er tilstede, men ikke gjør noe for å regulere barnets atferd?


For en tid tilbake hadde jeg besøk av en venninne med hennes lille sønn. Hos oss har vi hunder. De er en del av familien og flokken. Rett og slett.
Barnet strenet bort til den ene hunden og dro ham i øret. Hunden er en snill, gammel fyr og lot ungen holde på.
– Jeg tror ikke han skal gjøre det der, ymtet jeg forsiktig fram.
– Ikke gjøre sånn da, mumlet opphavet til ungen.
Ingen respons.
Ungen herjet videre med hunden.
– Du, sa jeg med økt styrke i stemmen, nå ligger han i senga si og da skal han få hvile.
Ingen respons. Ikke fra ungen, ikke fra mora.
Men hunden viste for første og siste gang i sitt liv tennene. En stille beskjed. Ingen knurring.
Jeg tok over ungen.
– Hør her, sa jeg til venninnen. Nå har hunden snakket sitt språk. Han vil ikke bite, han sier ifra og nå må jeg ta barnet ditt vekk, slik at hunden ikke, selv om det ikke ligger i hans lynne å bite, faktisk biter ungen, noe som igjen fører til at jeg kanskje må avlive hunden min fordi du ikke responderer og fordi ungen din ikke hører.


Jeg vet ikke om budskapet gikk inn da engang.


Kan vi gripe inn på andre foreldres vegne?


Del gjerne innlegget, kjør debatt og følg meg på snap: annesudmann for hundeliv og annen moro!
Apropos unger, les det fornøyelige innlegget om Sønnen!


Takk for at du leste!

2 kommentarer på “Du, den ungen din ..

  1. Det er skammelig at en må gripe inn på en måten overfor andres unger, fordi opphavet ikke ser konsekvensene. Jeg sa selv I fra en gang, et barn holdt på å ødelegge noe hjemme hos meg. Jeg fikk da høre at om du er redd for at mine barn ødelegger dine ting, så kan du ikke invitere oss hit. Jeg ble sjokkert over slik uttalelse. Og jeg kommenterte det ikke en gang til henne, men invitasjonene kommer bare når en må……..

  2. Jeg synes den situasjonen jeg var i, var vanskelig og jeg tenkte en del på det i ettertid. Vi har ulike grenser som foreldre og den grensen jeg setter, er det ikke sikkert en annen er enig i. Så går det på slitenhet, oppmerksomhet. Jeg hadde nok satt den samme grensen som deg. Men det er ikke lett.

Legg igjen en kommentar til Anne Elisabeth Sudmann Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Husmorbloggen

Skriveliv, tiaratirsdager og sånt

Bedre Meg

Skriveliv, tiaratirsdager og sånt

Maj-Britt Aagaard

& spiselandslaget

Fru Perez Personlig

- livet er for kort til å ikke dele det med andre!

Fru Jacobsen

Ikke perfekt, men alltid ekte!

Anne Brith

Skriveliv, tiaratirsdager og sånt

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Business is Personal

På ledelse, kommunikasjon og annet som engasjerer meg - av Henriette Grønn

Studio Mothers: Life & Art

Meet your creative goals

%d bloggere like this: