Tre måneder til bryllup, glass på plass, men ikke kjolen!

På fredag var det tre måneder til bryllupet vårt. Det er noe som sier meg at vi bør få ut invitasjonene! Prest, fotograf, lokale, kokk, band og toastmaster er på plass. Kjole og forlovere og slike småting er ikke på plass.
Men vi har fått glass! Da legger nok alt det andre seg til rette og 😉

Jeg har oppdaget bryllupslister. Det er så kjekt. For et aldrende par som har det meste, er bryllupslister f a n t a s t i s k. Intet mindre.
Da jeg giftet meg første gangen fikk vi intet mindre enn tre vaffeljern. Muligens var det fire. Ettersom 26 år har gått siden den gang, har jeg ingen vaffeljern igjen, så det står på bryllupslisten hos Christiania Glasmagasin.
Når man registrerer seg på Bryllupslisten får man også to vakre all round glass fra Hadeland, Sentimento heter de og det er inngravert hjerter på dem.

Jeg er ikke mer voksen enn at jeg synes det er stas!

I går la jeg bort alt engasjement rundt Arven etter Ibsen og fokuserte heller på den forestående begivenheten som kort fortalt ligger her! Jeg møtte ei venninne på Waynes Coffee, tittet på kjole til bryllupet og var i festlig venninnelag på kvelden.
Så … var kjolen hvit, rød, rosa, turkis eller svart, mon tro? I gamle dager var svart brudekjolefargen.

Før 1800 hadde brudekjolen fasong og farge i henhold til samtidens mote. Den hvite eller lyse brudekjolen var fra begynnelsen en ren moteforeteelse inspirert av interessen for antikken på slutten av 1700-tallet. I takt med det som var moderne, kledde også brudene på begynnelsen av 1800-tallet seg i hvitt. Den generelle moten ble igjen mer fargerik fra 1820-tallet, men den hvite fargen ble, i enkelte samfunnslag, beholdt for brudekjoler.
Også etter de hvite brudekjolenes inntog var det mange som giftet seg i kulørt kjole. Valget var betinget av praktiske og økonomiske hensyn. Den hvite kjolen var lite anvendelig for senere anledninger og var dermed mest utbredt blant de mer velstående. Svarte brudekjoler ble ikke vanlig i Norge før ut på 1800-tallet, men ble da et mye brukt alternativ. Den mørke fargen gjorde kjolene egnet for videre bruk som penkjole. Enkelte steder holdt skikken med svart kjole seg til et godt stykke inn på 1900-tallet. I Norge var bryllupet mellom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i 1929 med på å gjøre bruken av hvite brudekjoler vanlig.
Hvitt var en mye brukt brudekjolefarge frem mot 1970-tallet, et tiår da færre kvinner giftet seg i antrekk med denne fargen. 1980-årene var igjen preget av hvite brudekjoler. Lady Diana Spencer sin kremhvite kjole fra 1981 ble trendsettende på samme måte som andre kongelige bryllupsantrekk hadde vært det tidligere. (Selv om jeg ikke liker å bruke denne kilden, men ok, jeg innrømmer: https://no.wikipedia.org/wiki/Brudekjole).

Så hva ender jeg opp med? Følg meg og se! To av glassene vi skal bruke i vårt videre liv er i hvert fall i hus og vakre er de!

Her og nå nytes søndagsroen i nytt sengetøy som jeg har tatt med meg ut i stua. Kosebukse og en kopp kaffe og noen opptak på tv fra uka som gikk. Luksusdag!
Lag deg en god dag og takk for at du leste!

For luncher og livet på direkten, følg meg på snap: annesudmann 🙂