Kjerringsveis og 50 i morra

Hvor mye identitet sitter i håret? Hår er viktig. Hår er noe av det første folk legger merke til. Hår er personlige greier.
Jeg har hatt langt hår lenge og da de første grå dukket opp i 30-årsalderen begynte jeg så smått og etter hvert å farge håret. Helt sjæl, det var ikke så lurt.
Men nøden lærer naken kvinne å spinne. Helt naken var jeg jo ikke, men jeg hadde ikke råd til å opprettholde frisørfrekvensen da jeg ble alene. Dermed begynte hjemmefargingen. Og mørkt ble det.
Er du så mørk, sa folk.
Det var jeg jo øyensynlig!
Det har sine fordeler å ha mørkebrune øyne – det er ingen højadere i det såkalte syden (jeg har alltid lurt på hvor syden er), men det duger fint i Hverdagsnorge.
Håret ble mørkere og mørkere og lengre og lengre og jeg eldre og eldre.
Mens håret grodde og alderen seg på, bestemte jeg meg for at jeg i hvert fall ikke skulle klippe meg og få kjerringsveis når jeg ble eldre.
Så jeg farget og manken økte i omfang.
Helt til GBP-operasjonen i november.
Etter det har håret formelig ramlet av i klaser. Det er et mirakel at det er noe som helst igjen, tenker jeg.
Så fra å være en nærmest sorthåret ravnemanke, gikk jeg til en mer pistrete spurveutgave. Noe måtte gjøres.
Angsten for kjerringsveisen måtte overvinnes og i går satt jeg i frisørstolen hos Ingvild på Sørumsand frisørsenter. Det ble avfarget, tørket, vasket, minicolorert, vasket, klippet, tørket og stylet og jeg ble så fornøyd!
Kjerringsveis? Neppe. Hva synes du?
Trolig kan jeg vandre inn i natten og bli mellom 50 og 60 mens jeg hever et glass rosa champagne og skal feire at jeg klarte det, jeg ble 50!
Men først skal jeg nyte noen timer videre i 40-åra.