Et innlegg som er på grensen til å være mandagsmorgenens andakt for vanlige mennesker. Som deg, ja.

Jeg sitter her og mimrer litt og tenker igjennom helgen for min egen del. Da ungene var små, byttet vi på å få sove lenge en av dagene. Lørdag eller søndag, lykken over å få nok søvn en morgen i uka, ble etter hvert erstattet med unger som sov lengre enn oss og slik er det fortsatt. De er og ofte lengre oppe en gamlisene, så det hele henger på greip.

Foreldrenes trygge nærvær hver morgen ble erstattet med foreldrenes sjåførvirksomhet på kveldstid. Det var en trygghet i det og. Og så en dag var ungene unge voksne og ikke bare kom de seg hjem og i seng selv, de klarte og å stå opp selv og selv om de sov lenge når de var på besøk, kom de etter hvert tuslende ut i kjøkkenet, uten at vi måtte følge dem på do. Takk og lov for det. Det er sannelig en tid for alt.

Denne høsthelgen har vært fin. På morgenen har det vært flere timer alene for mammaen. Litt tv, hekletøy, en titt ut av vinduet, lage scones, lys tent fordi morgenen var preget av høsten.
Så plutselig var de der, to av ungene.  I kjøkkenet. Sultne. Er det tranebær i sconesene? Hva smaker tranebær? Småprat og en kopp kaffe med sønnen. Sannelig har tiden gått. Kjøkkenet.  Et trygt sted. Ro og varme.

Levende lys, kinesiske lykter. De sistnevnte er råfine å tørke. Visste du det? Fantastisk dekorative på et høstbord og som mine, hengende i vinduskarmen i tillegg. Jeg har egentlig litt oransjeangst, men disse passerer nåløyet glatt. Alt kan ikke være rosa. Bare nesten. Eller pastell. Uansett – det er ikke det dette innlegget handler om. Tilbake til kjøkkenet. Blomstene henger til tørk i vinduskarmen. Vi titter ut.

En titt etter rådyra. Ingen rådyr er ute denne morgenen, men vi har elg på lysene. Vi skal ha for innsatsen!

Kjøkkenet er det tryggeste rommet i huset, synes jeg. Kanskje utenom doen tidvis. Skjønt de to rommene definitivt bør være separate. What comes in, must come out og den slags. Men alt til sin tid.