En katastrofeberedskapers bekjennelser

Noen ganger går det på en måte opp for en, at man lever på en bestemt måte. Dag etter dag. Uten å reflektere over det, er man i et spor. Et av mine spor har vært bekymringer og frykt. Frykt faktisk. Å skrive noe om det kan kanskje hjelpe andre, kanskje hjelpe deg.

Å stadig leve i en indre katastrofeberedskap krever sitt. Det trenger ikke gjelde de store tingene. Det kan handle om regninger. Om uforutsette ting som oppstår. Om svik. Om aleneliv. Om barn. Om familie. Om en gammel bil som trolig svikter når som helst og hvordan skal en klare å betale for reparasjonen? Og for sårt tiltrengte nye vinterdekk. Det kan handle om ansvarsfølelse som strekker seg alle veier og man ser at man ikke klarer innfri over alt. Om at man bærer andres byrder i for stor grad og glemte seg selv et sted langs veien. 

Når livet smeller en i bakhodet en del ganger, kan disse følelsene oppstå uten at man reflekterer over dem til daglig – faktisk. 
Høres det rart ut? Kanskje ikke for deg som kjenner deg igjen.

Så en dag når tryggheten og kjærligheten innhenter en eller gode dager kommer, forstår man at man har levd med for høye skuldre for lenge og at det kanskje har forårsaket fibromyalgi og andre kroppslige plager. Vi henger sammen, kroppen og sjelen. Deretter tar det tid å la katastrofeberedskapen senkes. Kjenne på gode ting i livet igjen. Forstå med hele kroppen og sjelen at det er greit. Livet er faktisk greit.

Ja, jeg skriver om meg. Ante du det? At jeg har hatt det slik bak humoren og smilet? At jeg har våknet i nærmest panikk noen netter og ikke ant hvordan jeg skulle betale den regningen eller hvordan jeg skulle løse den saken? Så har jeg snakket til meg selv, påmint meg om jeg ikke får gjort noe med dette midt på natta – og prøvd å sove videre. Søvn er tross alt viktig om man skal klare å fungere neste dag.
Jeg tror mange har det slik jeg beskriver. Og jeg tror det finnes medisin mot dette. Her er min medisin:

1. Definer problemet. Det blir ikke borte. Du må ta tak og jobbe og spise elefanten bit for bit. Om du må ringe noen for å begynne å nøste rundt problemet, så ring.
2. Ting er som de er. Problemet blir ikke borte selv om du stikker hodet i sanda. Dessuten får du ikke puste heller da.
3. Alt er perioder. At livet er vanskelig, er en periode. Nye perioder kommer, de kan være gode, men det kan hende du må jobbe aktivt for det selv.
4. Hard jobbing hjelper. Problemer løses sjelden ved sutring med mindre man er to år gammel og andre løser problemene for deg. Ettersom du leser dette, er du trolig ikke to år.
5. Begynn å jobbe målbevisst for å løse problemene du har definert. Du vil trolig oppleve at frykten blir mindre og mestringsfølelsen større.
6. Når du gjør dette, vil selvfølelsen og den indre styrken øke, samt opplevelsen av din egen verdighet. 
7. Du vil bli gladere. Helt sant 🙂