Morsdagsbetrakninger – bør man selge unga mens de fortsatt er små?

I dag er det morsdag i kongeriket. Det er alltid stas, skjønt i år er det første året uten kidsa i huset. Hunder stiller ikke med frokost på senga, så her sitter jeg med en kopp kaffe og en eske Toffifee. Yngste har farta avgårde til Spania, du vet, det var den historien om politiet. I min uendelige morskjærlighet hadde jeg pakket et par makroner til henne og flyturen. Det vites ikke om barnet spiste dem, skjønt jeg lot henne forstå at makroner er ikke billige. Hun ringte forresten fra Spanialand i stad, slikt varmer et moderhjerte ♡ Jeg glemte å spørre om makronene.

Det må nevnes, jeg elsker stickersa fra PoppyDesign!

En ting er barnevernet, tenker jeg, men hvor i huleste er voksenvernet? Når kidsa er våkne på femte døgnet når tennene kommer i småbarntida (de sover bare på dagtid når du må få gjort bittelitt av de allerede ekstremt senkede kravene du hadde til husarbeid) og når de gror til og du ikke vet sist du tok en bitteliten slurk vin 34. fredag på rad fordi du er i kjøremodus i tilfelle avkommet skulle finne på å legge seg i en grøft et sted. Da kjenner du at du er mor. 
Her om dagen stod en utslitt kollega midt på gulvet på personalrommet med stor mage og en allerede født unge på litt over et år i tankene.
Du må selge dem mens de er små, vet du. Det kommer jo en til der, sa jeg, og pekte på magen hennes.
Det er i de øyeblikkene man bør kjenne dem man stiller forslaget til.
Ofte er det ikke langt mellom gråt og latter i de situasjonene. Heldigvis for meg, ble det latter.
Og ærlig talt, har du barn, kan du trolig kjenne deg igjen.

Etter å ha blitt mor for snart 26 år siden forstår jeg hva kjærlighet er. Vi hadde aldri orka alt styr, alt for lite søvn, legoklosser i kaffekoppen og under beina og minst Disneychannel og Hanna Montana, om det ikke var for den vanvittige kjærligheten som legges i hjertene våre når barna kommer. 

Grei påminnelse fra Boka ♡

Så vi selger dem ikke. Vi elsker dem herfra og til evigheten og forbi, for å blande inn litt Buzz Lightyear og ToyStory som holdt mine små rolige under mang en ammeøkt, der jeg i fred kunne titte på det lille ansiktet ved brystet og vite at dette er alt jeg trenger. Denne ungen, denne roen, disse små som sitter og titter på Buzz og gjerne 39 timers sammenhengende søvn. Men det kan jeg ta senere.