Tid

FOMO – vet du hva det er?

Fear of missing out.

Å få med seg alt som skjer hele tiden, ikke gå glipp av, henge med, være oppdatert – man kan bli sliten av mindre. Og vi blir faktisk det. Hjernen får ikke hvile. Nye inntrykk skal bearbeides, ting må formidles, tiden spises opp.

Jeg har vært der selv, men så ble jeg så sliten. Plutselig opplevdes det som luksus å bare sette seg med en bok. Jeg som er vokst opp med nesa i Fem-serien! Å kunne drømme seg bort i et ukjent univers og ha det visuelle i hodet etterhvert som man leste, å kunne skape sine egne bilder – se det er ikke en selvfølge lenger. Jeg har skrevet om det før, dette å la hjernen få hvile fra alle inntrykk og heller få skape bilder og være kreativ selv.

En annen ting som har vært i mine tankerekker i det siste, er den gamle visa om at du kan bli hva du vil. Om du bare vil det nok! Det er mulig noen klarer det, men slik i det store og hele havner mange av oss andre steder enn vi kanskje drømte om. Eller kanskje vi ikke drømte i det hele tatt? Uansett – de fleste av oss har klart oss ganske fint likevel. Og kanskje ble man det man ville bli, men så var det feil. Noen drømte og ble tatt ut av tiden. Bildene mine denne gangen er fra Utøya der jeg var med NTNU og The European Wergeland Center forrige helg og uke. Der jobber vi med 22.juli og fagfornyelsen som er på trappene i skolen i dag.

Da jeg i en av pausene gikk alene langs litt av kjærlighetsstien, gikk tankene til tiden og dramaet som utspilte seg i 2011. På de samme stiene. For noen stoppet tiden, andre overlevde og har tatt tiden og livet tilbake. Tid. Nå er det ro på øya. Nå ønsker vi at ungdommer i enda større grad og med bakteppe i de forferdelige timene 22.juli 2011, skal få kunnskap om medborgerskap og demokratiske prosesser og at tankegods fra 2.VK og utenforskap skal bekjempes. Gjøre verden i vårt lille hjørne til et bedre, varmere og klokere sted.

I går våknet jeg hos ei nær venninne. Hun heter Kirsti og har en gromgod podcast som heter NRK KRAFT .

Vi snakket om dette livet mens vi spiste sen frokost. Om tiden og prioriteringer. Jeg fortalte om noen av mine drømmer. Der skal du gå videre! – sa Kirsti plutselig. Der er det! Gå inn i det! Jeg skvatt nesten. Og visste at hun hadde rett. Å ikke henge på hva alle andre gjør eller være i FOMO-tilstand, men å gå en litt egen vei og tørre stole på hjertet. Det vi kreve tid og ro. Men der har jeg jo begynt å øve meg.

Så hva er budskapet i alt dette søndagssurret? Ta vare på tiden din. Du trenger ikke henge med på alt. Vær autentisk. Vær ekte. Og hegn om hverandre, i et varmt fellesskap der ingen blir utenfor.