She´s got the sundown syndrome!

For 20 år siden i dag ble det født ei vakker lita jente, den siste i en flokk på fire. Men la oss gå 10 dager tilbake i tid før denne dagen.

Etter å ha født tre barn, tenkte denne mora at det å føde -det kunne hun. Det varte og rakk over termin og dermed besluttet valrossen å vagge ivei ut på tur for å sette igang fødselen. Timene før dette hadde fruen også vært ute på humpete biltur for å riste prosessen igang. Uten resultat. Derfor var innbitt gange neste tiltak. Nabo Line ble kommandert ut sammen med den vordende mor i tilfelle fødsel i veiene rundt borettslaget. Nå var det alvor!

Turen endte ved postkassestativet. Valrossen veltet på en asfaltkant. At liten tue kan velte stort lass, har aldri vært så aktuelt som da i mitt liv.

Det hylte i ankelen. Støttet opp av solid nabo kom vordende mor seg inn i huset igjen og opp med beinet høyt. Magen struttet og beinet verket og hovent ble det og. Da barnefaren hadde fått øvrig avkom i seng og huset roet seg, måtte det krypes til korset og Ahus ringes. Om jeg kunne ta noe sterkere enn paracet? – var spørsmålet. Joda, det kunne man, men kanskje en kirurg burde konsulteres? Vakthavende kirurg kom på tråden. Hadde man kanskje hørt en lyd da fruen falt?

Til da hadde jeg innbitt ignorert knekkelyden. Slike lyder bør unngås på damer med tyngdepunktet langt fremme. Knekkelyd førte til ambulanse for å hente mor med barn innvendig. Båra kunne ikke frakte ekvipasjen ned trappa til huset, så ferden gikk gjennom naboens hage. I vårsørpa. Over plenen. Jeg er nesten sikker på at det er spor der fortsatt.

Det var brudd i ankelen. For å forkorte historien om ytterligere 10 dager med svangerskap, det ble hit og dit med ambulanse for sjekk på sykehus, følge med på barnet, følge med på mor, ikkje keisersnitt, mor kunne ikke gå. Derfor.

Den 20.april 1999 ble det bestemt at lillegull som var vokst seg grundig stor, skulle ut. Fødsel ble satt igang. Mor hadde brukket ankel. Ungen satt fast. Det ble en dobbelt vanskelig skulderforløsning og yngsteungen kom ut med brudd i kragebein og med plexusskade som førte til at armen var lammet.

Så der var vi, med brudd her og der. Vel hjemme toget hjemmehjelpene inn. Gud velsigne disse englene med kost og klut. Og fysioterapeutene på Ahus som jobbet med ungen i et år for å få nerveforbindelsene på plass i armen. Vinduene ble vasket og nervene begynte å reagere, bruddene ble legt og firebarnsmora var veldig ferdig med å føde barn!

Nå er ungen blitt 20! Hun fikk ikke senskader etter plexusskaden, men hun har i følge seg selv the sundown syndrom. Soloppganger, solnedganger, å gå på ski på et diger jorde i måneskinn, å sitte alene på en benk og bare være til – hun gjør slikt!

Gratulerer med dagen, vidunderlige Miriam! Kloke, tenksomme, milde, humoristiske unge! Mamsen elsker deg!

Klemmer til alle og til Miriungen – suss i sjela!