Hva skal vi ha til middag?

Det var en av disse ettermiddagene da varmen forlot huset.

Hun tuslet på bare ben over laminatgulvet og kjente kulden bre seg gjennom kroppen. På vei ned trappa som skulle vært slipt og beiset, tok hun med seg tøy tenåringen hadde kastet fra seg. Hente, vaske, tørke, brette – gjenkjennelig og trygt, en evig dans med en partner som aldri ble trøtt. Hun ble trøtt. Så inderlig og langt inn i sjela.

Mens hun plukket opp plagg etter plagg og sorterte etter farger og vaskeanvisning seg tankene inn om hvordan det kunne ha blitt slik. Denne endeløse dansen av daglige gjøremål. Ryggen verket og hun klødde på et sensommers myggstikk på den høyre leggen. Tightsen var blitt usigelig tight i løpet av sommeren, et nytt og bedre liv måtte innføres, det var helt sikkert.

Jeg er hjemme! – brølte det fra gangen. Mammaaaaa, hvor er du, hva har vi til middag, mammaaaaa!

Hun gløttet ut fra vaskerommet. Jeg er her, sa hun, og smilte tross alt. Hun reiste seg opp og dro den grønne genseren ned over tightsen. Et streif av sol seg inn i rommet.

Mamma, du husker han i klassen min, han som var litt søt, han smilte til meg i dag, men jeg selger meg ikke billig, vet du, det har du sagt, så jeg smilte og så gjorde jeg ikke mer enn det, men jeg tror han liker meg. Mamma? Ungen så på henne med en oppriktighet som ikke alltid er med inn i tenåringslivet.

Tårene presset på bak smilet. Denne ungen. Denne vidunderlige ungen med alle ordene, alle faktene, denne ungen full av fortrolighet og med klær over alt. Det var en av disse dagene da mammalivet bød på utfordringer og gleder hånd i hånd.

Det blir taco til middag, sa hun. Hun kom på det der og da, men visste det meste var i hus.

Ungen jublet. Mamma, skal jeg lage, så kan du jobbe ferdig her og så kan jeg jobbe ferdig der og så kan vi kose oss? Det var mer en oppfordring enn et spørsmål, men i dag var det greit.

Litt lettere til sinns sorterte hun den siste vasken og satt på maskinen.

Oppe hørte hun ungen romestere på kjøkkenet og visste at oppvasken kom til å stå i taket. Men det var greit. Den tar vi sammen, tenkte hun. Vi skal klare dette livet sammen ♥