Trude

Det var en av disse dagene da varmen gikk ut av huset. Når høsten nesten umerkelig snek seg inn og hvor alt liv gikk i dvale. Vakkert var det. Fargespillet ble fanget av kameralinsene og lagt ut i sosiale medier i et fyrverkeri av farger og hashtags.  

Hun var der, en del av det yrende spillet. Hun elsket det. Kontakten, impulsene og alt det vakre som utspant seg. 

Han kom inn i livet hennes i en sårbar periode. Hun vet det og hun har i ettertid forbannet ham og ikke minst seg selv over det faktum at hun lot ham få plass der. Det skulle vært en lov som forbyr mennesker i brudd å skaffe seg en ny partner. Karantene, skulle det vært, nei fysj ikke rør hører du, denne dama trenger fred.  

Men han ville ha henne. Og nå står de her. Han har allerede vært ute en tur, hun hørte ham banne seg ut av senga i morges, avstanden mellom dem øker der i tosomheten på soverommet. Hun vet ikke hvor han har vært. Noen timer borte, men herlighet, såpass frihet må man gi hverandre i et ekteskap, selv om det er et ferskt ekteskap, et slikt som skulle gløde og blomstre, men selv om sommeren er fersk, truer en høststorm inni henne.  

Uroen har vokst seg til en byll og nå som han står her, vel hjemme igjen må hun spørre slik at verken ikke sprer seg inni henne og smitter hjertet.  

Mobilen hans har kremtet igjen. Den er alltid uten lyd, men den vibrerer som en påminnelse om at det er andre som vil ha oppmerksomheten hans. Hvem var det? spør hun. Hans, svarer han. 

Hvordan vet jeg at du ikke har noen andre? Hun sier det utfordrende ut i lufta. Ikke prøvende, mer som en påstand. Venstre lillefingernegl har delvis mistet neglelakken. Han liker pene hender. Hun vet ikke om noe ved henne er av verdi lenger. Han går i forsvarsposisjon, hun hører han kremter, manner opp stemmen og den er litt lysere enn vanlig, er den ikke? Når man lyver er stemmen lysere, tenker hun. Han lyver. Hun har kommet inn i stua og ser at han har slått på fotballkanalen. Tven er hans på lørdager, slik har det blitt.