Livet slo meg i hue

Hva har egentlig skjedd?

Først og fremst og så det er sagt, jeg elsker å jobbe! Liker jobben min, rutinen blandet med mange nye ting. Jeg har til og med fått ny jobb i samme jobbgate som før, men … og det er et stort men, livet har bokstavelig talt slått meg i hue. Eller – huset jeg kjøpte har slått meg i hue og jeg klarte helt fint å bidra til det selv. 

Etter en lang dag i mørkt rom, skal jeg orke å formidle noen tanker her på skjerm. Jeg har alltid jobbet mye, elsket å være i farta, har hatt prosjekter og hobbyer, kjedet meg så og si aldri, alle små luker fylt av gjøremål. 

Det siste prosjektet var flytting til Arendal i et hus der vi ser sjøen og selvsagt ny jobb. Flytting er mye jobb, men i godt driv planla jeg alt ned til detalj, fridager, noen feriedager til gode, avvikling på gammel jobb, flytteesker og pakkefolk. I flytteprosessen hastet jeg fornøyd rundt i nytt hus i første flytterunde, og skulle lage lunsj til familien. Selvsagt hadde jeg sørget for å pakke de tingene jeg trengte for å lage lunsjen, i en eske for seg, det meste var på stell tross kaos en flytting alltid medfører.

På vei fra et rom til et annet tok jeg bokstavelig talt ikke høyde for en lav dør fra 1600-tallet. Folk var stuttere da. Eller så skulle man også andektig bøye seg når man gikk inn i et rom. Ikke var jeg lav nok og ikke andektig nok, for jeg slo skallebrasken med et brak (inne i hodet mitt i alle fall) inn i bæreveggen over døra. Det pep og det sang og jeg husker jeg holdt meg for hodet og sa, å nei – nå slo jeg meg forferdelig. Og etter det har jeg egentlig ikke huska så mye. 

Lang historie kort her, jeg slo på meg en alvorlig hjernerystelse som jeg ikke hadde tid eller mulighet der og da, til å ta nok hensyn til. En del begrenset seg av seg selv, men der jeg kunne gønne på i kjent stil, der gjorde jeg det. Inklusive å begynne i ny jobb 1.mars (jeg skadet meg 22.februar). Man starter ikke i en ny jobb med sykemelding. Selv da jeg ble kjørt inn på sykehus da man mistenkte at jeg i tillegg hadde fått en hjerneblødning, og da det ble avkreftet, men med diagnosen post commotio syndrom, kjørte jeg på igjen tross dundrende hodepine, tåkesyn, hukommelsestap, kvalme, lysømfintlighet, økende migrene og så videre.

Det gikk frem til i høst.

Da ble det full stopp. Jeg våknet med opplevelsen av at hjernen var så varm at den på en måte ristet og jeg skrev et notat jeg sendte legen min. Han ringte umiddelbart. Nå er det pause, sa han, nå er det timeout og resett, nå er det 100% hvile. Og den flinke jenta grein og grein og grein og kom seg ikke ut av pysjen på mange dager.

I dag har hjernen tilsynelatende ristet igjen, tinnitusen durer og jeg har ligget i et mørkt rom hele dagen. Når det velsignede høstmørket nå har senket seg over huset, har jeg kunnet gå ut i stua og her sitter jeg nå, skjønt nå er det snart nok skjermtid for meg.

Flink-pike genet må bare være stille. Dette tar tid, sier legen, sier fysioterapeuten, sier folk. Og jeg orker ikke helt noe annet akkurat nå heller.

Dette som en liten forklaring for dere som skjønner at noe har skjedd, men som ikke helt vet. Og til dere som vet. Takk uansett, for at dere leser og for at dere forstår.