Kan det ikke bare gå over, da?

Enkelte kan kanskje undres over at jeg ikke har sagt stort om dette hodetraumet før nå. Jeg har opplevd at nærmeste familie omtrent har måtte forsvare meg (muntlig, for all del) av folk som ikke har forstått. Og det er jo ikke lett å forstå, når man ikke vet.

Mange vet at jeg har jobba i kriseteam. Når krisen på en eller annen måte treffer, er det viktig med informasjon og kommunikasjon.

Jeg møtte min egen krise i mitt eget hode. Jeg har en vilje av en annen verden, den har tatt meg igjennom mye, men det var helt til jeg slo meg i hodet.

Skjønt man er jo vant til at det meste går over, og derfor har jeg sagt lite. Sagt lite om en hukommelse, ikke bare korttids, selv om den er verst ramma, men også en langtidshukommelse som svikter. Jeg har sagt lite om en hodepine jeg aldri har opplevd før, den er vanskelig å definere rett og slett. Etter at jeg har vært mer åpen om dette, har et knippe mennesker som har opplevd tilsvarende, fortalte meg om samme symptomer. Jeg har sagt lite om at jeg våkner ferdig klinisk delvis deppa, fordi det er nok en dag med hodepinestart, tinnitusduring og følelsen av å ikke bidra med noe som helst i samfunnet. Jeg har sagt lite om lysømfintlighet og om at jeg plutselig er av de som ligger i et mørkt rom en dag, fordi jeg ikke klarer lyset. Men den dagen jeg våkna med en hjerne som var varm og dirret fysisk, skrev jeg et notat til fastlegen, som ringte umiddelbart og fra da av var det stopp og resett og pause og hvile.

Jeg gikk i pysj i mange dager etterpå og kom knapt ut av senga. Jeg har fortsatt slike dager, men merker en liten bedring. Da blir jeg glad og gjør litt mer og så er det tilbake til start, men jeg liker å tro at jeg har kommet en ørliten centimeter lengre positivt.

Og så er jeg så treg, så sakte. Jeg vet ikke hvilken dato det er, før jeg sjekker klokke eller mobil, jeg er utmatta etter korte gåturer, jeg må hvile en dag eller to eller tre etter sosiale ting, jeg skriver så himla mye feil på mobilen, jeg treffer tastene feil, og jeg glemmer fra jeg kom på en ting til jeg skal skrive det ned i notater og uansett skriver jeg feil.

Dette er IKKE et innlegg for å sanke sympati, men en forklaring på en situasjon jeg trodde skulle gå over. Den troa har jeg ikke mista, men jeg skjønner at det kommer til å ta litt lengre tid.

Det er i tillegg et innlegg for å si noe om at jeg nå på en helt annen måte forstår kronikere som forteller om sorg over tapt arbeidsliv, om å måtte manøvrere i nytt terreng litt på siden av samfunnet og om å rett og slett ikke orke. Ikke fordi man er lat, men fordi man ikke kan.

Jeg har bare vært sykmeldt i åtte uker og i dag fikk jeg et brev fra NAV, der det står at de har god oversikt over min situasjon og at ytterligere avklaring ikke trengs nå. Det er takket være min gode leder Lise, på Roligheden skole, som skjønner alvoret i situasjonen og takket være min gode fastlege Nenad, som jeg har til og med i dag. I morgen får jeg ny fastlege her i Arendal. Jeg skal si han får inn en skikkelig B-vare!

Sammen med ham (han vet det ikke ennå), har jeg tenkt legge en plan for å finne ut av dette her og få den hjelpa jeg kan få her. Selv har jeg vært hos optiker, fått undersøkt øynene og vært hos en ekspert på migrene der, hvor jeg har bestilt briller med filter, som kan hjelpe meg i hverdagen. Det positive er også at jeg har god tid til å tenke over hva jeg egentlig vil. Det er så lett å havne i hamsterhjulet, spesielt når man har et flink-pike-gen, men hamsterhjulet står stille nå. Jeg rugger litt på det, men det er alt.

Dette skriver jeg for å skape mer forståelse for langvarig hjernerystelse, som rett og slett er en liten hjerneskade, også kalt PCS. Takk for at du leste!