Når det butter imot alle veier

Når livet butter imot, kan det falle oss lett å gå inn i selvmedlidelse eller bli sittende fast i en fantasi, et håp, et ønske om hvordan livet skulle være, i stedet for å orke og forholde oss til hvordan livet er.

Men det hjelper liksom ikke.

I et foredrag jeg var på for en god tid tilbake, kom dette sitatet av Adil:

Ut av komfortsonen, tygge asfalt og spise kjetting, trosse frykten og gå på! Legge (mobbe)historier bak seg og leve livet fullt ut!

Nå handler ikke dette innlegget om mobbehistorier, men alle har vi vår historie og vår reise, så jeg tar med sitatet, for jeg liker det. Det er noe med ikke å synke inn i selvmedlidenhet når livet nettopp butter i mot.

Et annet og mindre kjent, men viktig ord er selvmedfølelse. Ser du forskjellen? Anerkjenn at ting er vonde, anerkjenn at slik eller så ikke skulle ha skjedd og vær god mot deg selv. Men ikke bli der.

Det er ikke så enkelt, sier du kanskje. DET veit jeg, svarer jeg da.

Når ting blir for tøft, går jeg til Gud. Jeg går ellers også, men som barn ofte gjør når livet blir for krevende – de går til mor eller far, mamma eller pappa. Jeg kan fortsatt legge ting som tynger hos mamma og det er vel ingen som orker lytte til meg, som henne. Og så har jeg Gud. Det er godt hun får litt avlastning der for tiden, for å si det slik 😉

Det er godt å legge livet sitt, problemene sine og det som tynger inn i noe større, på en som er større. Har du ikke prøvd før, anbefaler jeg det å teste det ut ❤

God morgen, jenter (og gutter) og god helg ❤