Sorry seems to be the hardest word

Sorry seems to be the hardest word er en velkjent låt av Elton John og Bernie Taupin. Det er så man hører låten bare ved å se ordene, så kjent er den og den ble sikkert skrevet av en god grunn.

Nylig lytta jeg til podkasten Limonade på Podimo, der influenser Monica Nyhus og Therese Aanonli, drøfter hvor vrient det kan være å si unnskyld.

Selv om man vet at man har tatt feil eller gjort feil!

Er det noen som kjenner seg igjen? 😉

Å si unnskyld kan gå på ære og stolthet og det å påta seg skyld, og det er ikke alltid vi kjenner oss igjen i situasjonen. Jeg har før skrevet om å ta den andres perspektiv og jeg tror det kan hjelpe å gjøre nettopp dette. Hva har jeg gjort som påførte deg en form for smerte og/eller urett? Å be om unnskyldning fordi du nettopp har gjort dette, villet eller ikke, kan rett og slett være forløsende. Sannsynligvis vil du også raskt erfare, at både æren og stoltheten ikke utløser noen form for gode opplevelser, men at den storheten som ligger i å be om unnskyldning bringer godt med seg.

I et innlegg jeg posta rundt dette med skyld, eller enda verre, jeg brukte ordet synd, var det noen som reagerte på ordet, og kalte det gammeldags. Tja, kanskje det, men bli med på en tankevandring i dette.

Når vi feks kommer for sent, sier vi kjapt unnskyld, uten at det ofte ligger så veldig dyp anger i det, men vi vil ha alt på det rene, at ting er ok. Men har vi virkelig påført et annet menneske skade på en eller annen måte, vil kun et dypfølt unnskyld som kommer på grunn av anger, merkes i hjerterota på motparten. Tror jeg. Si det først når du mener det, har jeg sagt. For det merkes raskt, om det er kjappe løsninger ute og går 😉 Derfor er begrepet skyld viktig. Synd er muligens et enda dypere ord, så la oss holde oss til skyld.

Som foreldre tror jeg det er inderlig viktig, at vi lærer barna at vi voksne ber om unnskyldning der vi for eksempel er stressa. En gang gjorde min lille Martine en bitteliten ting som førte til at jeg på en måte eksploderte litt. Det var helt uriktig ovenfor henne og stod ikke i forhold til hva hun hadde gjort. Det var dagen som helhet, som hadde fylt irritasjonsbegeret mitt og hun stakkars, gjorde den lille tingen som gjorde at det rant over. Da måtte mammaen be om unnskyldning. Jeg tror det er viktig å lære ungene. Og at de lærer å be om unnskyldning på en riktig måte, og ikke på tom kommando. Det fører bare, og forståelig nok, til opprør hos ungene og ikke til læring.

En god holdning fra oss voksne, lærer ungene på en god måte.

Vi lever i en ganske krass og krevende verden, der krenkbarheten er stor. Det må bli et annet innlegg. Derfor, tenker jeg, er det så viktig å bygge sterke, men ydmyke mennesker som står støtt i seg selv og som min gamle venn Kolbjørn sa, da han ramla på sykkelen: Ein tåle ein trynstøting. Å stå stødig i seg selv, gir hele mennesker som våger ydmyke seg og be om tilgivelse i en relasjon, der den ene har blitt krenket av den andre.

Å møte den andre ved å si, at jeg skjønner hva jeg har gjort mot deg, er viktig. Å se og bli sett er helt grunnleggende i livene våre. Det fører til en dyp og ekte unnskyldning og ikke en forklaring. En forklaring vil du ikke komme noen vei med. En ren og uforbeholden unnskyldning virker.

Make sense?

Kilde:

Råd og inputs fra Limonade episode, 59, Podimo, godt miksa med egne tanker og erfaringer.