Har du FOMO?

For et par år siden opplevde jeg at jeg virkelig ikke hadde tid nok til å puste i hverdagen min.

Alt gikk i ett i et hverdagstempo bestående av jobb, møter, arrangementer, gjøre ærend, møte venninner, kjøre barn, hente barn, kjøre meg selv fillete og tom for energi og jeg grudde meg til hver mandag, for jeg hadde ikke hvilt nok. Og – la oss ikke glemme, at når jeg endelig satt meg ned i sofaen, da var jeg på sosiale medier med ulike forpliktelser der, mye glede og gode vennskap, men også en del reklamejobb (som jeg har skattet av, in case noen lurer 😉 )

Ønsket om å oppnå det Bibelske «ligge i grønne enger» eller «sitte ved vann der jeg finner hvile» var langt unna. En kopp kaffe på trammen var innenfor rekkevidde og holdt vettet i sjakk.

Men jeg ble så sliten.

Og etterhvert begynte jeg å lure på hvorfor jeg holdt dette tempoet. For hvem gjorde jeg dette? Var det bekreftelsen på at jeg var flink jente? Var det fordi jeg syntes ting var moro? Var det tidsoptimisten? Var det fordi jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg var unyttig og bare hvilte?

Svaret er ja til en kombinasjon av disse og vi kan sikkert legge på en årsak eller to til. Og kanskje kjenner du deg igjen?

For – vi trenger et pusterom.

Pusterommet er rommet mellom tempoet ditt og grensen din. Pusterom er et intensjonelt saktere, mindre og omprioritert liv.

For min del måtte jeg ta et oppgjør med hva det var som maste meg og presset meg til å leve ut over grensene mine. Når det ble for mye, bort-prioriterte jeg ikke, jeg bare omprioriterte.

FOMO – ble det sagt, og så lo vi litt av det, når det kom opp blant venner. FOMO – fear of missing out. FOMO gjør at du tar den middagen med venner den kvelden, selv om du egentlig ikke orker, den gjør at du blir med i den komiteen selv om du ikke orker, for du vil jo yte og bidra. Vi vil ikke skuffe og vi vil ikke gå glipp av, for hele samfunnet og alle sosiale medier skriker mot oss hvor vellykket den ene etter den andre er og hvor mye de klarer. Vi klarer. Men gjør vi egentlig det? Frykten for ikke å delta og for å være tilstede og aktuell, kan ta helt luven av oss.

I dag så jeg en videosnutt med en eller annen kjent skuespiller jeg sikkert burde huske navnet på, i alle fall, budskapet var – What´s your more?

My more is less, var min respons.

For tiden leser jeg Det er mye man ikke må, av Tomas Sjødin. Fra å være en storleser, leser jeg nå veldig lite (på grunn av hjernesmellen), men jeg har desto mer tid til å fordøye det jeg leser.

Jeg siterer fra boka: «Hvis du vil gjøre et menneske lykkelig, gi henne da ingen rikdommer, men ta noen ønsker fra henne, skrev Euripides, som var dramatiker og levde 400 år fKr. …. Å avstå, takke nei, tynne ut blant ønskene er å gi rom og vekstplass for noe større. Ønskene er gode, men når de kommer i flokk, er det klokt å være litt streng.»

Å gi rom, hvile til hjernen og kreativiteten, fører til noe større. Og i alle fall til mer pust.

Et siste sitat fra boka vil jeg ta med her i dag, for det satte seg skikkelig hos meg og jeg håper det kan gi deg noe også. Det handler om en stresset forretningsmann, som ville reise bort noen dager for å roe ned. Vel fremme ble han vist til rommet sitt, som var svært spartansk. Munken som viste forretningsmannen rommet og informerte om måltider, bønnetider og så videre, avsluttet informasjonen slik: «Forresten, hvis det er noe du trenger, så si endelig i fra, så skal vi lære deg å leve uten det.»